Bokblogger?

Jeg hørte på radioinnslagene med Virrvarr, Bokdama, Knirk, Janke og Bokelskerinnen for noen dager siden. Syntes det var fint å høre om noen andre bloggere enn motebloggerne i media.

Det fikk meg til å tenke på da jeg «for alvor» begynte å skrive om bøker på bloggen; jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive om, så jeg bestemte meg for å skrive om den siste boka jeg hadde lest. Det var da det skjedde det noe ganske uvanlig; noen kommenterte innlegget (!), av noen jeg ikke visste hvem var. Den var fra a Ladybug. Jeg klikket på nicket for å se hva slags person som hadde forvillet seg inn på bloggen min som, den gang som nå, ikke hadde særlig mange lesere. Til min forbauselse så jeg at jeg sto på blogroll’en hennes, en blogroll med tittelen «andre bokbloggere».

«Oi,» tenkte jeg. «Er jeg en bokblogger? Jeg som bare har skrevet om bøker på bloggen et par ganger?» Jeg vurderte å skrive en kommentar til henne og si at jeg slettes ikke bare blogget om bøker, og at jeg derfor definitivt ikke kunne kategoriseres som bokblogger… Men så tenkte jeg meg litt om, og kom til at jeg kunne vel kanskje få lov til å kalle meg bokblogger, selv om jeg ikke bare skrev om bøker, hele tiden?

Ikke at noen utenfor hodet mitt ser ut til å bry seg om at jeg ikke har bestemt noe odentlig tema for bloggen. Men det plaget meg litt, og jeg hadde hørt ganske mange ganger at «en blogg må ha et tema for å lykkes.» Hva nå det enn måtte bety å lykkes.

Det jeg skal fram til, er at jeg tenker på meg selv litt som en bokblogger, selv om jeg ser det har blitt langt mellom bokomtalene de siste månedene, nå når jeg ser gjennom gamle innlegg. Det har litt med at jeg har vært opptatt med å lese andre ting enn skjønnliteratur; mattematikk, fysikk, java, for å ta noen eksempler på noen unnskyldninger jeg har.

Jaja, sånn går no dagan.

Nekiam forteller alt

I lengre tid så har jeg hatt lyst til å skrive litt om blogging, og hva jeg tenker om det. Men så blir det jo så dumt å legge ut et sånt innlegg rett etter at bloggen er oppretta… Nå har jeg holdt på i åtte måneder og noen dager, så nå kan jeg vel si noe?

 

Først vil jeg si noe: Dette er ikke den første bloggen jeg har hatt. Jeg blogget ei god stund borte på livejournal, på engelsk, men der la jeg ut en del ting som jeg ikke skulle ha lagt ut, og da noen jeg kjente fant den så ble det kjempeflaut, og jeg sletta den. Det er en myte at ingenting blir borte på nettet, heldigvis. Veldig lite blir borte, men noe kan man fjerne, f.eks. innhold som ikke søkemotorer får tak i =). Ja, jeg fant det i allefall ikke, verken ved hjelp av Google eller The Wayback Machine, så går ut fra at det er borte.

 

Jeg lærte at man skal være forsiktig med hva man sier på internett, og klok av skade bestemte jeg meg for ikke å lage noen ny blogg.

 

Sånn gikk det jo ikke akkurat, som du ser. Denne gangen blogger jeg på norsk, også. Denne bloggen lagde jeg da det plutselig ble populært å blogge blant folk jeg omgås… Plutselig var det flere i klassen som blogga! Jeg bestemte meg for å prøve, jeg også, men denne gangen med ett kriterie: jeg skulle ikke legge ut noe som jeg ikke synes det er greit at hvem som helst leser. Til og med mamma og pappa. Vet at pappa leser bloggen. Hei, pappa =P

 

Det som fikk meg til å gjøre det var noe ei i klassen – kristine, faktisk – sa om at bloggen hennes var et sted hun kunne si sine egne meninger.

 

Det har jeg lyst til å gjøre, tenkte jeg, da. Og så laget jeg meg en liten blogg, jeg også; ikke for å skrive om livet mitt – det er fantastisk uinterressant for det meste – men for å skrive hva jeg tenker og mener om de tingene jeg tenker og mener noe om.

 

Hvorfor blogger du?

P.S. Martin Bekkelund har forresten skrevet et fint innlegg om privatliv på nettet.

Wtf?

Hva er dette fornoe? Plutselig har jeg hundreogørten «views». Ble helt rysta da jeg åpnet dashbordet mitt (eller, som det så fint plutselig heter på norsk, «instrumentbordet» mitt), og så at statistikken, som før viste opp til 12, nå hadde 160 øverst på grafen. Å herregud, er det faktisk noen som leser innleggene mine?

*tar seg sammen*

Uansett. Fest på Skonseng i går. Hmm… En kar som hadde bursdag; Jon Arne, tror jeg han het, men jeg kan ta feil for jeg kjenner han ikke. Var til Oda litt først, og så dro vi dit – det vil si, når vi endelig fikk ordnet oss skyss utover. Hmm… Hva skal jeg si om partayet? Det var Martha som inviterte oss… kjente forøvring ingen andre der – eller, jo, det gjorde jeg – møtte en kar som jeg gikk på barneskola sammen med. Koselig det, egentlig…