Monthly Archives: april 2010

Dårlige unnskyldninger.

Har du noen gang lest en sånn «hvordan slå skrivesperren»-artikkel/guide/ting? Et av rådene en ofte finner er: «Hvis du ikke kommer på noe annet å skrive, skriv grunner til at du ikke får til å skrive». Så her er mine:

Jeg kan ikke skrive fordi jeg er så sliten.

Jeg kan ikke skrive; jeg vil, men jeg får ikke til.

Jeg kan ikke skrive fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive.

Jeg kan ikke skrive fordi det jeg kan skrive ikke er bra nok.

Jeg kan ikke skrive fordi jeg har skrivesperre

Jeg kan ikke skrive fordi jeg får skrivekrampe i handa med én gang jeg tar i en penn.

Jeg kan ikke skrive fordi jeg ikke har tid.

(Jeg kan ikke skrive fordi jeg prioriterer andre ting høyere enn skriving)

Hvorfor kan ikke du skrive?

Legg igjen en kommentar

Filed under Blogginnlegg

Heime igjen!

Endelig hjemme etter en kjempetur til Japan!På søndag kom jeg heim til Mo, passelig utslitt etter all reisinga. På en eller annen merkelig måte har jetlaggen klart å gi meg en rar (men sikkert veldig sunn) døgnrytme: Opp i sju-åtte-tida om morran og i seng før ti. 0_o. I skrivende stund har jeg kommet meg så langt som til Trondheim på reisen tilbake til skola og muligens ødelagt den fine døgnrytmen litt. Det er sånt ferier gjør, det.

Men nok om det. Jeg har jo vært 10 dager i Japan, jo! Det var ganske åsåm. Det er så mye jeg har lyst til å si om det, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Det første stedet vi dro til var Kyoto, Japan’s kulturelle hovedstad eller hvordan det var. Der trente vi med Yoko Okamoto-sensei, en av de få i verden som er gradert til 6. dan. Det var en skikkelig kul dame, altså. Dojoen lå bortgjemt inne i et boligområde – hun bor vel over dojoen, tror jeg – og vi måtte være kjempestille da vi først kom dit, tidligtidlig om morgenen, dagen etter at vi hadde kommet til Japan.

Kanskje er det bare fordi det var de første dagene vi trente der, men det var noen av de beste treningene vi hadde, mener jeg. Yoko-sensei snakker veldig god engelsk og jeg syntes jeg lærte mye der.

CC Bilde:jpellgen
Sakuratrærne var begynt å blomstre da vi var på besøk i Sanjusangendo, et shinto-tempel i Kyoto.

Mens vi var i Kyoto bodde vi på en Ryokan; et tradisjonelt japansk hotell. Det betydde at vi lå på gulvet på rommet, på tynne madrasser som akkurat var passelige til lille meg på 159cm. Stakkars folkene i klassen som er over 2m høye, sier jeg bare!

Etter Kyoto dro vi til Fukuoka. Jeg vet ikke om det er en større by enn Kyoto, men jeg fikk i allefall mer en sånn «storby-følelse» av Fukuoka enn Kyoto.

Kyoto har mange lave hus og tempel både her og der i motsetning til Fukuoka, som har høye bygninger over alt. Sånne ting som blokkerer utsikten og gjør meg helt retningsvill, med andre ord.

Sett meg på et fjell så finner jeg fram til hytta nesten uansett, men gi meg en stor by med høye hus og jeg har gått meg bort innen ti minutters gange fra hotellet.

Det jeg husker best fra Fukuoka er kanskje Starbuck’s. Jeg trodde jeg bestilte meg en mocca frappucino (kald kaffe med sjokolade i), men egentlig bestilte jeg motcha frappucino. Altså kald japansk grønn te… Det var spesielt.

Fra det ene til det andre; etter noen dager i millionbyen Fukuoka dro vi til Shingu, en liten by med ca 35 000 innbyggere. Det var ganske annerledes. Shingu er liksom «the cradle of Aikido» og dojoen der har veldig mye fokus på den spirituelle delen; for eksempel hørte jeg at de på slutten av barnetreningen sa en bønn (de eneste ordene jeg fikk med meg var okaa-san – mor – og otoo-san – far, men det var ganske tydelig en bønn).

Vi var ganske uheldige med været i Shingu: Regn alle dagene untatt den siste.

Nåja, det var historien om Japan. Nå som det «obligatoriske» innlegget er over kan jeg kanskje komme meg til å skrive om noen andre ting ;).

3 kommentarer

Filed under Blogginnlegg