Tag Archives: anmeldelse

Bokbloggturnéen: Jeg har lest «Smaragdatlaset», av John Stephens

Denne posten er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Det går ut på at flere bloggere får ei bok i posten og så skal vi skrive om den på en gitt dato. I går var det signii som skrev om boken, i morgen er det Karin sin tur.

Smaragdatlaset-stuff

Boken handler om tre foreldreløse søsken som finner ei mystisk, grønn bok som lar dem reise i tid. Det var vel passelig vagt? Boken forteller deg ikke hva det er som foregår før et godt stykke inne i handlingen, så jeg har ikke lyst til å spoile deg så veldig.

I begynnelsen satt jeg litt med følelsen av at jeg har lest denne boken før; tre søsken, to jenter, én gutt som er litt nerdete, storesøster beskytter de små, lillesøster med ildfullt temperament? Og det er nok ikke det eneste eksempelet. Boken minnet meg også om de første Harry Potter- og Narnia-bøkene. Det er noe med stemningen, eller tonen, tror jeg.

Ikke den mest originale handlingen kanskje, men det gjør jo ikke noe, spesielt i ei barnebok. For ei som har slukt fantasy siden syv-åtte-årsalderen er det lite som overrasker i genren, men jeg blir ikke lei.

Hvorfor er det egentlig at så mange fantasy-bøker må være en del av en serie? Denne boka er også det, selv om den også står fint alene: Den første i trilogien om Begynnelsens Bøker.

Kate er den eldste av søskenene, og jeg tror jeg vil kalle henne hovedpersonen. Det er hennes perspektiv vi ser gjennom mesteparten av boka; hennes og Emmas.

Da foreldrene deres forlot dem lovet Kate at hun skulle passe på småsøskenene sine. Hun var fire år. Kanskje litt ungt å love noe sånt? Men jeg kan se for meg at det ble veldig viktig for henne siden det var det siste hun sa til dem (og det eneste hun husker av dem).

Emma er lillesøsteren. Jeg er litt uklar på hvor gamle de er, men hun virker i allefall veldig ung. Hun hekter seg fast ved Gabriel, en kjempe av en mann som redder dem mens de rømmer fra noen ulver – en karakter som jeg tok meg selv i å vente på at skulle dø, ikke fordi jeg ønsket ham død, bare fordi han var en sånn som vanligvis blir drept, men *spoiler:* han overlever helt til slutten!

Jeg syntes godt det kunne vært gjort mer med reisene i tid, for eksempel hadde jeg aldri en følelse av når de befant seg; jeg er ikke engang sikker på når de kom fra. Muligens en gang under den industrielle revolusjonen? Jeg savnet litt kontekst å sette tidsreisene i fra begynnelsen av. Det skal sies at jeg elsker tidsreiser og gjerne skulle hatt mye mer av det i alt. En ting jeg likte med tidsreisene i denne boka var at de *spoiler:* faktisk forandret fortiden ganske drastisk.

Det var to ting som plaget meg mens jeg leste:

Det ene er at alle har samme dialekt, fra dverger til fjellfolk til landsbyboere. Jeg fikk inntrykk av at både dvergene og fjellfolkene holdt seg for seg selv for det meste, så hvorfor snakker de likt som landsbyboerne? Én eller to karakterer som snakker litt dialekt er ok. Når det blir så mange av dem blir det irriterende, og det tok meg ut av handlingen.

Det andre var måten barna blir tatt i å lyve så mange ganger. «Men det er noe du ikke forteller oss,» sier den de forteller noe til. Hver. Eneste. Gang. I likhet med dialektene er dette noe som er kult og får en karakter til å virke mystisk og allvitende når det skjer én gang, men når alle gjør det? Kate fremstår som verdens værste løgner. Dessverre legger ingen av søskenene merke til dette eller synes det er rart.

Jeg likte slutten veldig godt. Jeg håper det ikke er for mye å si at det er en lykkelig slutt? De slemme får sin straff, de gode får en belønning. Det var veldig tilfredsstillende å se barna få ta igjen litt etter å ha tilbrakt mesteparten av boka høvelig hjelpeløse.

Det er så mye «mørk» fantasy for tida; Game of Thrones, Dragon Age, Dresden Files, Blekkhjerte… Så det var som et friskt pust å lese litt «lys» fantasy, hvis jeg kan få kalle det det. En koselig bok, men skulle jeg kjøpt den selv hadde jeg nok valgt å lese den på originalspråket.

Boktrailer:

Hm, jeg hadde mer å si enn jeg trodde, jo! Det er en lang bok, ok? Jeg hadde to A5-sider med notater 😛

Advertisements

3 kommentarer

Filed under Blogginnlegg, Bokomtaler

Jeg har lest: Timeline, av Michael Chrichton

Ja, da var jeg ferdig å lese enda ei bok, også denne på engelsk. Jeg kjøpte den på en bokhandel på Naxos i Hellas, fordi jeg var ferdig å lese Blekkhjerte og dermed trengte nytt lesestoff.

Før jeg begynner har jeg en liten historie; mens vi satt på en benk og venta på bussen tok vi begge fram ei bok (på engelsk). Da kom det en gammel mann bort til oss og utbrøt: «You must be greek-americans!» Heh. Noen ganger glemmer jeg at ikke alle synes det er like greit å lese bøker på engelsk…

Timeline handler om en gruppe historikere som blir sendt (fakset) tilbake til middelalderen ved hjelp av en maskin utviklet i all hemmelighet av «ITC», som er et stort selskap. «Åh, reising i tid,» tenkte jeg, «dette er min type bok.»

Så feil kan man ta. Ett ord: Infodump. Du vet, sånne blokker med tekst der du kun får informasjon om ting og ingenting skjer? Litt er liksom greit, men når halve kapittelet er en utlegging om hvor mye forfatteren har funnet ut om middelalderen blir det litt mye for meg, altså.

Jeg så at både den ene og den andre har syntes den var veldig spennende, men dette var ikke noe for meg, altså.

Personlig fant jeg plottet veldig, veldig forutsigbart og boka ganske kjedelig. Misforstå meg rett, den har sine øyeblikk, men sånn helt egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde brukt pengene mine på en annen bok.

«Timeline» er forresten også gjort om til film. Kanskje er det en bedre film enn bok… Her kan du lese om den og se noen bilder.

1 kommentar

Filed under Blogginnlegg, Bokomtaler