Tag Archives: bok

Bokbloggturnéen: Jeg har lest «Smaragdatlaset», av John Stephens

Denne posten er en del av Cappelen Damms bokbloggturné. Det går ut på at flere bloggere får ei bok i posten og så skal vi skrive om den på en gitt dato. I går var det signii som skrev om boken, i morgen er det Karin sin tur.

Smaragdatlaset-stuff

Boken handler om tre foreldreløse søsken som finner ei mystisk, grønn bok som lar dem reise i tid. Det var vel passelig vagt? Boken forteller deg ikke hva det er som foregår før et godt stykke inne i handlingen, så jeg har ikke lyst til å spoile deg så veldig.

I begynnelsen satt jeg litt med følelsen av at jeg har lest denne boken før; tre søsken, to jenter, én gutt som er litt nerdete, storesøster beskytter de små, lillesøster med ildfullt temperament? Og det er nok ikke det eneste eksempelet. Boken minnet meg også om de første Harry Potter- og Narnia-bøkene. Det er noe med stemningen, eller tonen, tror jeg.

Ikke den mest originale handlingen kanskje, men det gjør jo ikke noe, spesielt i ei barnebok. For ei som har slukt fantasy siden syv-åtte-årsalderen er det lite som overrasker i genren, men jeg blir ikke lei.

Hvorfor er det egentlig at så mange fantasy-bøker må være en del av en serie? Denne boka er også det, selv om den også står fint alene: Den første i trilogien om Begynnelsens Bøker.

Kate er den eldste av søskenene, og jeg tror jeg vil kalle henne hovedpersonen. Det er hennes perspektiv vi ser gjennom mesteparten av boka; hennes og Emmas.

Da foreldrene deres forlot dem lovet Kate at hun skulle passe på småsøskenene sine. Hun var fire år. Kanskje litt ungt å love noe sånt? Men jeg kan se for meg at det ble veldig viktig for henne siden det var det siste hun sa til dem (og det eneste hun husker av dem).

Emma er lillesøsteren. Jeg er litt uklar på hvor gamle de er, men hun virker i allefall veldig ung. Hun hekter seg fast ved Gabriel, en kjempe av en mann som redder dem mens de rømmer fra noen ulver – en karakter som jeg tok meg selv i å vente på at skulle dø, ikke fordi jeg ønsket ham død, bare fordi han var en sånn som vanligvis blir drept, men *spoiler:* han overlever helt til slutten!

Jeg syntes godt det kunne vært gjort mer med reisene i tid, for eksempel hadde jeg aldri en følelse av når de befant seg; jeg er ikke engang sikker på når de kom fra. Muligens en gang under den industrielle revolusjonen? Jeg savnet litt kontekst å sette tidsreisene i fra begynnelsen av. Det skal sies at jeg elsker tidsreiser og gjerne skulle hatt mye mer av det i alt. En ting jeg likte med tidsreisene i denne boka var at de *spoiler:* faktisk forandret fortiden ganske drastisk.

Det var to ting som plaget meg mens jeg leste:

Det ene er at alle har samme dialekt, fra dverger til fjellfolk til landsbyboere. Jeg fikk inntrykk av at både dvergene og fjellfolkene holdt seg for seg selv for det meste, så hvorfor snakker de likt som landsbyboerne? Én eller to karakterer som snakker litt dialekt er ok. Når det blir så mange av dem blir det irriterende, og det tok meg ut av handlingen.

Det andre var måten barna blir tatt i å lyve så mange ganger. «Men det er noe du ikke forteller oss,» sier den de forteller noe til. Hver. Eneste. Gang. I likhet med dialektene er dette noe som er kult og får en karakter til å virke mystisk og allvitende når det skjer én gang, men når alle gjør det? Kate fremstår som verdens værste løgner. Dessverre legger ingen av søskenene merke til dette eller synes det er rart.

Jeg likte slutten veldig godt. Jeg håper det ikke er for mye å si at det er en lykkelig slutt? De slemme får sin straff, de gode får en belønning. Det var veldig tilfredsstillende å se barna få ta igjen litt etter å ha tilbrakt mesteparten av boka høvelig hjelpeløse.

Det er så mye «mørk» fantasy for tida; Game of Thrones, Dragon Age, Dresden Files, Blekkhjerte… Så det var som et friskt pust å lese litt «lys» fantasy, hvis jeg kan få kalle det det. En koselig bok, men skulle jeg kjøpt den selv hadde jeg nok valgt å lese den på originalspråket.

Boktrailer:

Hm, jeg hadde mer å si enn jeg trodde, jo! Det er en lang bok, ok? Jeg hadde to A5-sider med notater 😛

3 kommentarer

Filed under Blogginnlegg, Bokomtaler

Ringenes Herre, faktisk.

Har hatt meg en liten Arkivrangelkzkw.net. Blant annet ligger det et innlegg om forskjellige typer bloggere, Lotr-style, som jeg hadde litt sansen for.

Jeg vet ikke hva slags kategori (om noen) jeg kommer inn under, men er kanskje litt Hobbit? Men også en blanding andre ting. Helst så kunne jeg jo tenkt meg å være Istari- eller alveblogger…

Hobbit-bloggere

Hobbit-bloggere skriver om de nære ting, slik som katten, naboen og barna. De er egentlig ikke så veldig opptatt av Verden utenfor, men mindre den banker på døra. Og da blogger de selvfølgelig om dette også.

Det hadde kanskje vært morsomt å starte en slags Gollum-blogg (minus paranoiaen…), men jeg har vel ikke tid.

Gollum-bloggere

Disse skriver om seg selv i tredje person og er ekstremt paranoide. De vil dermed tolke alle kommentarer i sin verste mening, og mest av alt er de på utkikk etter negative ting om sin blogg, siden denne er “Den kossteligsste”.

I mange tilfeller har de to brukere på samme bloggen og diskuterer med seg selv i kommentarfeltet..

Hm… Nå fikk jeg litt lyst å lese Ringenes Herre en gang til…

4 kommentarer

Filed under Blogginnlegg

Sofies Verden

For ei stund siden så vi filmen Sofies Verden i religionstimen. Får litt sånn rare tanker etter å ha sett den. To figurer fra ei bok som unnslipper. Minner litt om den tegneserien, Fabler, som går i Nemi for tida, der alle figurene er fra eventyrland, men nå bor i en spesiell bydel i en eller annen amerikansk by.

 

Stranger Than Fiction er en film som handler om en mann som plutselig begynner å høre stemme som forteller hva som skjer i livet hans. En stemme bare han kan høre. Det viser seg at det er en forfatter som kontrollerer livet hans, uvitende, gjennom ei bok som hun holder på å skrive.

 

Så noen ganger stiller jeg meg sjøl spørsmålet «er jeg bare en karakter i en bok?», men så tenker jeg at det høres helt søkt ut. Litt som når en har spilt litt for mye TheSims, og en nesten begynner å se for seg små firkanter med bilder av det en har tenkt å gjøre oppe i venstre hjørne av synsfeltet… Ikke nekt, du vet du har opplevd det 😛

 

Stort sett så kommer jeg til at hvis det er noen som sitter og skriver livet mitt, så er det noen som ikke er så flink til å skrive. Eller så må jeg være en bifigur; det er ikke nok som går galt i livet mitt til at det skulle være noe spennende å lese om. Eller så er denne boken en bok som handler om ei 30 år gammel dame, og ungdomstida er bare en bitteliten introduksjon. Muligens er det en novelle.

 

Når jeg setter meg ned og skriver en historie, som jeg kan finne på å gjøre, helt av meg sjøl, noen ganger (det høres kanskje fantastisk ut, men det er sant…), så begynner jeg å tenke litt sånn her: Disse folkene som jeg sitter og skriver om – finnes de egentlig? Et eller annet sted, litt på sida av vår verden, kanskje. Og hva ville de sagt dersom de visste at jeg satt her og skrev om livet deres, at jeg fant det opp, faktisk (eller gjorde jeg det?).

 

Jada, jeg vet jeg har sett/lest for mye science fiction…

Legg igjen en kommentar

Filed under Blogginnlegg