Bokbloggturnéen: «Halvgudene», av Mari Moen Holsve

Da var det min tur å skrive om denne boka, endelig!

Dette innlegget er en del av bokbloggturnéen. Bloggeren før meg var Signii, og jeg er den siste av bloggerne som skal skrive om «Halvgudene».

Boka handler om tre søsken (trillinger) som oppdager at de egentlig er fra en annen verden; Tiladnen. De er også (suprise!) halvt gud. Dette byr på problemer, fordi gudene ble kastet ut av Tiladnen for lenge siden, og for å unngå forfølgelse måtte faren deres ta dem med til vår verden.

Det begynner veldig lovende, med Dina, som sitter i klasserommet og ser ut av vinduet, en scene som tatt rett ut fra da jeg gikk på ungdomsskolen, følte jeg.

Men så begynner alt det rare å skje. Ikke for det, jeg liker rare ting, men det kommer så brått på. Dere er fra en annen verden, halvguder, vi må dra til denne andre verdenen *poff* dere er i den andre verdenen! Kanskje det som plager meg mest er at Dina er überskeptisk i begynnelsen, for så plutselig å ta helomvending.

Dina er forresten den fornuftige, eller sjefen, som hun selv sier, og boka er fra hennes synsvinkel hele veien. Hun har også veldig mye indre dialog, som for meg var høvelig kjedelig – jeg vil ikke at hovedpersonen skal analysere alt – det er min jobb!

Thea er den opprørske av gjengen. På skolen sloss hun ofte, og alle i familien vet at de bare må la henne sove til klokka halv tre i helgene. Og så kler hun seg helt i svart. Hun er impulsiv og snarsint og muligens ikke spesielt smart. Likevel liker jeg henne best av hovedpersonene. Hun er den som oppfører seg mest konsistent, etter min mening.

Balder… Hm. Han er den nerdete trillingen. Det var vel hele inntrykket mitt av ham.

Jeg likte Tiladnen. Det virker som om det er lagt mye arbeid i å lage den verdenen. Jeg skulle bare ønske at vi fikk se litt mer av den; alt bare sies i forbifarten – «ja, katter kan selvfølgelig snakke, moving on…» liksom –  jeg kunne tenkt meg at litt mer ble vist, istendet for at jeg bare ble fortalt alle disse tingene, ting som aldri ble aktuelle for plottet, men som hørtes interessante ut, fandene, f.eks.

Slutten lukter oppfølger, men ingensteds på omslaget står det at det er den første i en serie…

Alt i alt syntes jeg det var ei ok bok. Ei bok jeg hadde slukt på ei helg da jeg var tolv, for så å levere den tilbake på biblioteket og glemme nesten alt om den. Veldig typisk ungdomsfantasy, hvis det finnes noe sånt.